Dette sier sokneprest i Tysvær og Bokn, Arne Aurdal. Han kan iallfall kalle seg det i tre dager til.
Aurdal setter seg på en stol bak i kroken, på kontoret hvor undertegnede sitter og jobber. Han lener seg godt tilbake, strekker ut beina over noen esker, og tar av seg brillene. Det kan være et tegn på at han så smått har begynt å omfavne pensjonisttilværelsen som i høst trår til for fullt.
- Det går mot slutten, fortsetter han. Livet som han alltid har siktet inn mot. Forpliktelsen til arbeidstjenesten.
Han ser ettertenksom ut.
Foruten en utsatt konfirmasjonsgudstjeneste i høst, er det i teorien tre dager til han holder sine siste gudstjenester, i Tysvær kyrkje og i Bokn kyrkje. 23. august 2020.
En overgang
Gjennom 27 år har han vært tilstede i viktige begivenheter hos folk fra Tysvær og Bokn. Deltatt i livet deres gjennom gleder og sorger. Nå skal han selv få glede seg over pensjonisttilværelsen. Men sorgen får han også kjenne på. Det er nemlig litt vemodig, erkjenner han. Han prøver å beskrive det hele gjennom et ordtak.
- Alt har en overgang, sier reven, og han...nei hva var det mer?
Aurdal klarer ikke fullføre sitatet helt med en gang.
Og dette er litt typisk den snart avtroppende presten. På samme måte som han sitter med beina slengt over pappeskene foran seg, så viser det at alt ikke trenger å være "helt A4" for presten. Om ting er litt opp ned, eller ikke er helt presist, så bryr ikke denne presten seg om det. Og da trives folk rundt han. Og han trives rundt dem.
Derav blir hele overgangen, fra å bety så mye for så mange gjennom jobben sin, til pensjonisttilværelsen, nettopp litt sentimental.
- Alt har en overgang, sier reven. Og han blir flådd. Sånn var det.
Undertegnede får beskjed om å skrive "humrer Arne". For ordtaket er tross alt sarkastisk ment. Sammenligningen er brutal. Reven dør, og Aurdal dør ut av prestetjenesten. Ut av presteskapet som har gjennomsyret store deler av livet til den snart 70 år gamle tysværbuen, som opprinnelig kommer fra Gjøvik.
Ordtaket kan tolkes til optimisme. Vanskelige overganger kan også gi nye og gode muligheter. Og litt av pensjonist-planen hans er klar: Han gleder seg til å trene mer, og ikke minst å finne på ting i helger.
- Så du hadde ikke klart 70 år til?
- Jeg er ikke den samme som da jeg kom til Tysvær for 27 år siden, sier Arne som merker at han har blitt litt eldre.
- Alt har sin tid, fastslår han.
Kommer til å savne møte med enkeltmenneske
- Får du med deg alt det fine folk skriver om deg på facebook?
- Nei, der er jeg ikke.
Undertegnede forklarer at det skrives mye fint om han der i disse dager.
"Arne er en helt", " En fantastisk prest går av", Herlig prest og flink med barn", "Et fantastisk menneske." Dette er bare noen av kommentarene.
Han har ikke noe svar på hvorfor folk liker han så godt. Men møte med enkeltmennesket er noe av det han kommer til å savne mest, vedkjenner han.
En raus kollega
Inn på kontoret kommer også kateket i Tysvær menighet, Marit Sofie Teistedal Vikre. Hun smiler og sier hun vil savne det tette, gode samarbeidet. Hun kan bare supplere facebook-kommentarene med gode ord om sin kollega gjennom 21 år:
- Arne har den innstilling til jobben, at den er en del av livet.
Dette har Vikre lært mye av, og roser blandt annet rausheten til sin kollega.
- Ting blir ikke så stivt med Arne, eller må være så nøyaktig, legger hun til.
Mister sitt andre hjem
På spørsmål om hvilke tanker som går gjennom hodet når han kommer inn døren og går gjennom gangene disse dager, hvor han har kommet ukentlig i flere år nå, svarer han:
- 25. august blir det mer virkelig. Da har jeg ingen kontorplass mer.
- Mister du ditt andre hjem?
- Ja. Det er en god beskrivelse.
Han er mest stolt av tre ting i prestetjenesten gjennom 27 år i Tysvær og Bokn:
- Julespillet, påskefrokosten og jazzmessen. Det har vært fantastiske tradisjoner i over 20 år.
- Mange gode pådrivere har vært med på disse intiativene mine, legger han til.
Han har ikke vært alene om dette, men dette er noe av det han er mest stolt av.
Har villet bli prest siden han var liten
Prest har han alltid visst han ville bli. Siden han var en masete, bråkete tornado som liten. Det er et fotografi som har fulgt han i tankene hele livet. Han var 2 år og lekte i gangen. Han rotet på seg en svart regnfrakk. Moren hans tok faren sin hvite prestekrage og satte rundt halsen hans, så knipset hun.
67 år senere er kragen av, og et nytt bilde knipses.
Tekst/foto: Katrine Eide
Her kan du lese mer om Arne Aurdal på Bokn kommune sin hjemmeside