Frivillighespraten: "Det trofaste ekteparet i Nedstrand"


2022 er frivillighetens år i Norge. Vi tar en prat med to av de aktive frivillige i Nedstrand sokn: Åge og Jorunn Baustad.

 

Frivillighetspraten

«2022 er Frivillighetens år i Norge, og dette skal synes også i kirken. I mange menigheter er frivillige helt avgjørende for gjennomføring av gudstjeneste og aktiviteter gjennom uka. Nå skal de løftes fram, og nye skal inviteres til givende innsats»
 

NEDSTRAND SOKN – Jorunn og Åge Baustad

Dette året tar vi en ekstra prat med noen av ildsjelene i kirkene i Tysvær.
I dag skal vi til Nedstrand. Nærmere bestemt hjem til det koselige ekteparet herr og fru Baustad.


 

Litt stikkord om hva de er engasjert i som frivillige:

Åge Baustad:
- Med i Nedstrand sokneråd, og i styret i Soknatun, inkludert ungdomsnemnda.
- Engasjert i ungdomsarbeidet på Soknatun i rundt  20 år
- Hjelper ofte til med teknikk, lyd og lys under ulike arrangement og gudstjenester i Nedstrand kyrkje
- Er med på overnattingsturer og samlinger med konfirmantene
-Tidligere engasjert i Nedstrandrittet og teateret i Nedstrand


Jorunn Baustad:
-Har vært med i soknerådet to perioder
-Drevet barnekor på Soknatun i 20 år
-Har tidligere vært med i tirsdagsklubb for de minste i flere år
-Deltar med solosang og som forsanger på gudstjenester, julekonserter etc
-Er med å baker og lager til kirkekaffi
-Tidligere engasjert i Kyrkjenær, julekrybbeverksted etc.

 

 

På Joker får du snøfreser
Åge Baustad har gått opp til postkassen i Nessavegen 241 for å ta imot undertegnede, som endte opp med å få litt problem med å finne frem. Kanskje det var det idylliske bygdelandskapet i Nedstrand som distraherte sjåføren på vegen til to av ildsjelene fra denne perlen av et tettsted i Tysvær kommune.

Undertegnede blir varmt tatt imot i døren av konen Jorunn. Allerede på veg inn i gangen må de svare på om de på tross av idyllen, ikke savner å bo litt mer sentralt. Men ifølge ekteparet er Nedstrand verdens navle.

Åge kan fortelle at her går det hurtigbåt både mot Sandeid og Stavanger.  Og jokerbutikken på kaien, «Haugen», har alt.

-Både vaskemaskin og snøfreser, legger han til.

Jorunn er ikke helt enig i akkurat det siste, men Åge forsikrer om at snøfreser kan lett bestilles på Joker butikken.

Både Åge og Jorunn har vokst opp i Nedstrand. Jorunn på gard i Vassendvik, og Åge på et småbruk rett opp forbi huset de i dag bor i.
 

En bygd med god dugnadsånd
Ved det ryddige og koselige kjøkkenbordet har de satt frem kaffe og kjeks. Allerede før undertegnede rekker å stille det første spørsmålet på blokken, begynner Jorunn og Åge å prate engasjert om frivillighetsarbeidet i Nedstrand.

Åge kan fortelle at dette er ei bygd med mye dugnad i. Det gjenspeiler seg både på idrettsarenaen, i menighetsarbeidet og i tilbudet for pensjonistene i bygda.

-Her er det sånn at du må drive ting frivillig hvis det skal skje noe, forklarer han.

 Du kan ikke forvente at kommunen kommer inn å lager til noe her, fordi det er en liten plass, sier Åge med et smil, og legger til at han regner med at» det er lov å si». Jorunn er enig.

-Jeg tror det er mer dugnadsånd på små plasser, du er mer knyttet til plassen og får et felleskap gjennom å engasjere deg.

Det blir altså ikke like mye tilbud om du ikke er med å engasjerer deg, skal vi tro ekteparet Baustad. De tror heller ikke at folk tenker så mye på hvilken organisasjon aktivitetene her hører til, man at man støtte opp om det arbeidet som er i Nedstrand.

 

Frivillig arbeid inn med morsmelka
Jorunn kan forteller at hun fra tidlige barneår ble med moren sin på bedehuset.

-Min mor var engasjert i frivillig arbeid og drev med barneforening i mange år, mimrer Jorunn.

Hun var også engasjert i kvinneforening, og det er hun i dag som 77-åring fortsatt. Jorunn selv er med i kvinneforening med svigermor på Stranda, mens moren hennes er engasjert i den andre kvinneforeningen i Nedstrand, som er på Hinderåvåg.

Åge også kan kjenne seg igjen i å ha «arvet» engasjement i frivillig arbeid fra sine foreldre

-Foreldrene mine var med å drev ungdomsarbeidet på bedehuset Soknatun

Han fikk selv etter hvert spørsmål om å være hjelpeleder på et ungdomstreff, og så ballet det på seg med engasjement på Soknatun. Han ble så valgt inn i styret, hvor han enda er engasjert den dag i dag. Han har vært med i styret i 15 år, og skal faktisk på møte der i kveld.

Både moren til Jorunn, og faren til Åge hjelper til som kirkeverter i Nedstrand kyrkje i dag.

-Og vi har nå steppet inn for de en sjelden gang, smiler ekteparet

I tidligere tider var det fem bedehus i Nedstrand. I dag er det Stranda og Soknatun som står igjen, hvor det er Soknatun som er mest operativt. Og Åge har selvsagt vært med å pusset opp Soknatun, som altså fungerer som menighetshuset til kirken, men også blir brukt av flere organisasjoner.

-Vi begynte med ungdomsrommet på loftet for 10-15 år siden.

Så var det salen nede, nytt kjøkken og kjelleren ble også pusset opp. Han minnes at dugnadsånden var god. Og selv om ikke alle var med å pusset opp så var det flere som gav gaver til oppussingsarbeidet. Åge husker detaljene i arbeidet. Han var med både på den praktiske biten, men også i planleggingen, siden han satt i styret for Soknatun.

Dette virker til å være en trofast mann, som er med å skaper kontinuitet i menighetsarbeidet.

Og det ser han ikke ut til å være alene om i huset. Det er også en beskrivelse som kan settes på konen hans, Jorunn, som har vært med å drevet barnekor på Soknatun i 20 år.

-Du drev jo barnekor med mens du hadde småbarn, skyter Åge inn


Stolt av hverandre
Åge som til daglig jobber i Imenco på Grinde, liker på fritiden å gå tur på fjellet og padle kajakk. Dette er interesser som han deler med konen Jorunn. Hun jobber i Nedstrand barnehage.

I frivillighetsarbeidet så er Åge en som jobber mer «i kulissene» mens Jorunn er mer synlig når hun står fremme og synger eller dirigerer i kirken og på Soknatun.

 -Hva er du mest stolt av med konen din Jorunn, Åge?

-At hun klare å engasjere seg, og holde ut år etter år, med barnekoret hun driver, svarer han kontant.

Han har sett mange gi seg lenge før det, når de driver foreninger, kor eller lag. Og forklarer at selv om antallet på medlemmene har gått opp og ned har hun trofast holdt ut. Også etter at egne barn ble for store til å bli med.

-Hva som motiverer deg Jorunn?
 
-Jeg har hjertet mitt nært sang og musikk. Og det å drive et kristent arbeid, og ha muligheten til å dele troen min, svarer hun

Mannen ser på henne med et smil, og legger til:

-Og så er hun veldig flink å synge da.

Han er tydelig litt stolt av fruen som sitter ved hans side. Jorunn prøver å le det litt bort.

 -Jorunn, hva sier du om Åge da?

-Han er en praktisk mann som får ting til! Han engasjere seg og drar i gang dugnader.

Hun forklarer videre at Åge er viktig for Soknatun. Han en viktig pådriver for huset og arbeidet. Han er ikke vanskelig å be, og soknepresten i Nedstrand har en lav terskel for å spørre han om ting, for Åge han stiller opp.
 

Utenfor "breker" det noen sauer. De er nok enig. Med «sauebrek» har de begge vokst opp, og det er i disse omgivelsene de liker seg. Ut kjøkkenvinduet ser man en stor og grønn hage, og en nydelig utsikt mot Nedstransfjorden.

 

Før og etter korona
Åge har merket seg at det har vært litt tyngre å starte på igjen arbeidet etter «korona» Det var enklere å få i gang en dugnad, og få med folk til å engasjere seg før, mener han. Han merker at ting har vært nede.

-Men det har begynt å ta seg litt opp igjen nå

På ungdomsklubben var de ti stykk som kom da han startet opp etter korona, men på sist samling nå, var det 29 ungdommer som møtte opp.

 

De samme som engasjerer seg
Åge forklarer at selv om dugnadsånden er stor i Nedstrand og generelt mange engasjerer seg i mye, er det likevel ofte de samme som engasjerer seg i frivillig arbeid.

-Det hadde vært kjekt vist enda flere engasjerte seg, responderer Jorunn.

Hun skryter også av arbeidet til Kyrkjenær. Men selv om det kom flere tilbud med Kyrkjenær arbeidet, så har det alltid vært avhengig av frivillige for å opprettholdes.

Hun poengterer smilende at det alltid er plass til flere frivillige.

-Men samtidig «er vi som vi er» sier Åge.

Han utdyper videre at den tendensen ikke er noe «Nedstrands fenomen». Det er ofte slik det er, at det er de samme som engasjerer seg, enten det er i korps eller idrettslag.

-Burde det ikke «rullert» litt mer da, på dette med å hjelpe til som frivillig?

-Det hadde jo vært positivt å hatt flere å spille på, og drar i lag, svarer Jorunn.

-Men det er ikke et problem her, for det er masse folk som er med, poengterer Åge

Han mener at  problemet er litt at ungdommen her flytter bort fra Nedstrand etter videregående. Så man misser jo en del folk. Men de som kommer tilbake engasjerer seg jo som regel, selv om du har misset de noen år, forklarer han.

- Og så kan vi ikke forvente at alle skal engasjere seg. At alle skal stå å male.

-Det viktigste er å engasjere seg i noe du liker, supplerer Jorunn.

De forklarer at for dem er dette med å engasjere seg i arbeid lystbetont. De hadde ikke gjort det om de ikke tenkte at arbeidet de gjorde var viktig.

-Og så gir det oss noe tilbake

-Men vi er altså ikke «sure» om noen ikke skulle stilt opp. Alle har forskjellige interesser.

Jorunn mener også at engasjementet hennes går opp og ned, på tross av at hun har stått ganske trofast i arbeidet med barnekoret.



                

 


Engasjementet smitter til neste generasjon
Inn kjøkkendøren kommer den ene datteren deres, Tuva. Hun går i 10.klasse.
Utenom henne har de også en sønn som snart blir 18 år, som går på skoleskipet Gann, og en datter på 20 år som fortiden går på bibelskolen i Grimstad.

-Tuva; hva har du å si om engasjementet til foreldrene dine?

-De går alltid går hjem sist. De er flinke å hjelpe til med rydding og oppvask.

Tuva har vært med mamma på kor i mange år. Og har selv blitt påvirket til å engasjere seg.

I alle fall hvis vi skal tro mamma, Jorunn

-Du var jo veldig engasjert i forbindelse med den klassefesten i vinter Tuva?  spør Jorunn retorisk

-Ja jeg har vel blitt litt smittet av engasjementet til foreldrene mine, innrømmer Tuva

Hun og en venninne arrangerte vårball på skolen i vår, og så har hun vært aktiv deltaker på teateret i Nedstrand. I tillegg har hun vært med å hjulpet til på Kyrkjenær aktivitetene de siste årene.  

-Ja du er litt engasjert du også Tuva, når du tenker deg om sier pappa Åge og smiler opp mot datteren.

Begge døtrene er også engasjerte i leirer på Stemnestaden, forteller Jorunn.

 

-Har dere tro på frivillighet også i fremtiden?
Åge svarer optimistisk at det allerede nå er ungdommer på Ungdomstreffet som har sagt de vil bli med som frivillig når de blir eldre. På Ungdomstreffet spiller de biljard, bordtennis, spiller spill og så er det kiosk og andakt.

                        

Jorunn viser frem forsidebildet til Kyrkjetonar fra 2007, og kaller det for «glansdagene» i barnekoret. Her er ene datteren med på bildet. Selv om antall deltakere opp igjennom årene har variert på ulike aktiviteter, så kan de ikke se noe utvikling i verken den ene eller andre retningen når det gjelder dugnadsånden i bygden, eller i menighetsarbeidet. Det virker til å være stabilt bra.
 

Undertegnede syns det var godt å høre, og avslutter der intervjuet med det inspirerende og koselige ekteparet. Og håper det kan inspirere andre.

Nå vil undertegnede prøve å finne vegen tilbake til litt mer urbane strøk. Jorunn og Åge følger skribenten ut i gangen, og takker for besøket. Undertegnede, som fremdeles synes at Nedstrand er en litt avsidesliggende plass spør på veg ut

- Her må det virkelig være fint å bo om sommeren?

Responsen kommer kjapp og tydelig fra Åge

-Det er det om vinteren også

 

Tekst og foto: Katrine Eide

-----------------------------------------------------------

Les Frivillighetspraten med Øyving Skogøy i Tysvær sokn her

 

Tilbake